Sara Nordheim vokste opp i en kristen familie i Sogndal. Hun deltok på mange leirer i barndommen. En vanlig kristen oppvekst kaller hun det selv.

‍

– Jeg er takknemlig for å vokse opp med tro. Etter hvert skjønte jeg at dette er noe jeg må velge selv. Ikke bare si, men leve ut.

‍

Disse siste ordene blir sentrale for historien hennes videre.

Alene som kristen

Til tross for kristen oppvekst hadde hun veldig få kristne venner på ungdomsskolen. På ungdomsklubben var det bare Sara og ei annen venninne som trodde på Jesus.

‍

– Bibelen var vanskelig å forstå og tunglest, så det var lovsang og bønn som var kristenlivet. Jeg synes bønn var kjipt, det var ikke sånn at jeg takket gjennom dagen, men mer sånn «hjelp meg på prøven i morgen.»

‍

I 2019 var hun på misjonstur til Filippinene, og det var sterkt å se hvordan de lovpriste Gud med glede i den håpløse situasjonen de var i. Det var noe hun ønsket selv hjemme i Norge. Hun trengte et skifte i miljø, og søkte på Sygna – der hun fikk et større kristent fellesskap med torsdagsmøter, bibelgrupper og påfyll.

– Det var lov å stille spørsmål og bli tatt på alvor, med folk på samme alder, som jeg ikke var vant til, forteller hun entusiastisk.

Tro i hverdagen

Etter hvert kjente hun mer og mer på at hun egentlig ikke brukte så mye av tiden sin på Gud. Hun hadde lyst til å bruke et helt år på det, med bibellesning og bønn som en naturlig del av hverdagen.

Siden hun gikk på idrettslinja på videregående, var KRIK en fristende mulighet. Der endte hun til slutt også opp.

Sara ble snart kjent som den i klassen med utrolig stort konkurranseinstinkt.

‍

– Uff a meg, sier hun om det.

‍

Dermed er det kanskje godt at hun får mange muligheter å prøve ut andre ting enn bare idrett, selv på KRIK-linja.

– Selv om jeg går KRIK, får jeg bidratt med å synge i et lovsangsteam og ha andakter i faget andaktsøving, selv om jeg ikke går Credo.

Studentene får med andre ord prøve seg på ting som ikke nødvendigvis er hovedopplegget på linja.

– Jeg er veldig glad i lovsang, og synes det å prate foran folk er litt skummelt, mens i lovsang kan jeg være med å lede andre i tilbedelse, forteller hun.

Hverdagen

Det beste med hverdagen synes Sara er morgensamlingen og den påfølgende stilletiden alene, i tillegg til undervisning av flinke lærere, som tar imot spørsmål man skulle sitte inne med.

– Det er ikke så fjernt som jeg har følt før. Selvbildeuka, for eksempel, en uke der de går gjennom temaer som ungdom kjenner seg igjen i: skyld, skam, løgntanker, og tar med seg i Bibelen idet. Å se ting på en ny måte, slik det er ment, utdyper hun.

 Sara er ikke i tvil om at det var viktig.

‍

– Jeg lærte masse den uka der.

‍

Jentefellesskapet Søstrene trekker hun også fram. Der deler de ting med hverandre som de kanskje aldri har sagt til noen før, og ber sammen om vanskelige ting.

– Hva gjør det viktig?

– Kanskje det å bekjenne ting, å si det med ord, og stå i lag med noe, uten at alle skal ta det på seg. At man ikke sitter med alt alene. Kanskje flere kjenner seg igjen.

Veien videre

Sara har et hjerte for ungdom og at de skal bli kjent med Jesus.

– Jeg har lyst til å engasjere meg i en ungdomsklubb som leder, som jeg har gjort noen år allerede. Kanskje ha en jentegruppe som jeg kan invitere med hjem.

Hun ønsker å møte ungdom der de er, uansett om de er troende eller ikke. De skal føle seg ønsket og velkomne.

– Ungdommer tenker fort at de ikke har noe der å gjøre, fordi man har falt i synd og feilet igjen og igjen. Det er viktig å få fram at alle har feilet, og er Guds barn. Det er tilgivelse og nåde. Det er ikke sånn at det ikke er en vei tilbake.

En god plass å være

Enn så lenge er vi heldige som får ha Sara på Bildøy, og skoleåret 23/24 skal hun gå på Tjeneste-linja og være stipendiat. Dette sier hun til dem som vurderer et år på bibelskole:

‍

– Bildøy er for den som har lyst til å bruke mer tid i Guds ord, og bli mer kjent med ham. Det er en plass for å vokse i tro, en plass for å stille spørsmål og lære nye ting. For deg som ønsker en kombinasjon av god bibelundervisning, kjekke aktiviteter og et godt fellesskap. En plass man blir sett og hørt. Rett og slett en god plass å være, avslutter hun.

‍