.jpg)
Jørgen reflekterer over bibelskoleåret sitt to år etter.
Det er nå to år siden Jørgen Frisvoll selv var student på Bildøy. Mens han besøkte en kompis på årets kull, tenkte jeg det kunne være en gyllen mulighet til å finne ut av:
Hva sitter man egentlig igjen med etter et år på bibelskole?
– Hvorfor endte du opp på Bildøy?
– I utgangspunktet fordi jeg kjente mange som hadde gått der før, og flere som skulle gå der da, og tenkte at: «Noe måtte jeg finne på.»
Moldenseren hadde ingen andre planer, og bestemte seg for at valget falt på Bildøy. Rett og slett en praktisk løsning – slik det er for mange.
Når han begynner å se tilbake på året, innleder han slik:
– Mot våren var jeg usikker på om jeg hadde fått noe, egentlig.
Det var ikke sånn at bibellesningsrutinene gikk lett som bare det, og det ble ikke noe lettere i tiden etter bibelskoleåret heller. Samtidig var Bildøy en plass for begynnelsene.
– Det som har vært det viktigste, som jeg har lært, er ikke nødvendigvis det teoretiske, men det praktiske. Det å begynne å skape vaner. Jeg ba og brukte bønnerommet med jevne mellomrom det siste halvåret. Jeg ivaretok det i stor grad hele året etter.
Jørgen sier det har vært med å forandre ham og hvordan han møter mennesker. Han har fått et nytt blikk for folk som er i nød eller har det vondt. Der han før bare ville hatt synes synd på folk, har det vokst fram en omsorg og et ønske om å legge dem framfor Gud i bønn. Kanskje kan du kalle det et nytt hjertelag.
– Bibelskole bygger karakter, slår Jørgen fast. Jeg har blitt fortalt at jeg har blitt flinkere til å gjøre ting, istedenfor å stå og nøle.
Tidligere kunne han kjenne på en trang til å hevde seg selv i samtale med andre. Vri litt på sannheten for å virke mer interessant, og tenke mer på sitt eget svar enn andres spørsmål. Året på Bildøy fikk han til å virkelig innse at det var galt å lyve.
– Selv om jeg ikke er fantastisk god på det fremdeles, så prøver jeg å ta meg tid til folk, og lytte til hva de egentlig spør om.
– Hva satte du mest pris på underveis i året?
– Det er vel folkene og samtalene. Både morsomme samtaler og litt tyngre samtaler. Jeg husker en gang vi satt ute i hallen og hadde en veldig treg gjennomgang om hva vi tenkte om de ti bud.
Om det skulle være noen tvil: at gjennomgangen er veldig treg er en positiv omtale fra Jørgens side. Han liker å ta seg god tid når det er snakk om store spørsmål. På Bildøy erfarte han også at det var rom for andre samtaler enn ellers.
– Man kan i større grad snakke om problemer med andre, på en helt annen måte enn jeg har opplevd før. Jeg tror ikke jeg har bedt høyt i en gruppe før Bildøy.
Under korona-perioder måtte skolen deles opp i de ulike klassene under måltidene. Jørgen husker godt noen av måltidene Credo og Lovsang hadde sammen i foredragssalen.
– Både fordi det er annerledes, midt inne i alt annet, men også når man er litt færre, så blir folk litt mer åpne for seriøse temaer, og samtalen flyter litt bedre. Og kreativiteten får gjerne blomstre på et annet vis, hvor den ene kommer med en vits, og så bygger man videre på det, og så baller det på seg.
Han snakker varmt om fellesskapet lærerne skapte på Lovsang. Det handlet ikke om individuelle utmerkelser.
– Å bygge noe sammen. Ikke bare spille et superavansert stykke på egen hånd.
Selv er han interessert i lydproduksjon, og det var mange anledninger der han fikk dyrke den interessen.
– Man får en mulighet til å utfolde seg på en måte man nesten ikke trodde man kunne, før man kom hit, avslutter han.
Ofte snakker man om året på bibelskole som «det beste året i livet».
På Bildøy pleier vi i istedenfor å si at det beste ligger foran - det beste er ikke noe du gjør deg ferdig med etter et år på Bildøy.
Vi ønsker heller at at året på Bildøy blir til utrustning og glede for resten av ditt liv.
Til et liv «nær Jesus, nær livet».
